Et seminar jeg nylig deltok på hadde et innlegg av en konsulent fra et anerkjent norsk konsulentbyrå. Innleggets tittel var noe sånt som kvalitetsarbeid og HR i nedgangstider, og store deler av det dreide seg om hvordan man skulle gå frem under en nedbemanningsprosess.
I litteratur om presentasjonsteknikk trekkes det alltid frem at tilhørerne ikke får med seg stort i det hele tatt, noen sier 2-3 poenger, amerikanerne nøyer seg med å si 1 poeng. Av og til føler jeg meg veldig amerikansk. I tillegg skjer det en svak narkoleptisk reaksjon hos meg når man demper belysningen. (Under Arkitektstudiet var dette plagsomt. Enhver arkitekt innenfor AHO måtte, for i det hele tatt tørre å si noe om arkitektur, gjøre dette i et mørkt rom. Akompanjert av støvete, ofte overeksponerte lysbilder med motiv av bygninger, bygninger og bygninger, ble det stotret, mumlet eller øst ut halvveis uforståelige, oftest svevende verbale utlegninger. Tiltross for at skoleledelsen hadde anskaffet etterkrigstidens minst ergonomiske konferansestoler, erindres jeg min studietilværelse i ettertid som en konstant kamp mot å sovne under forelesninger.) Men, til poenget:
Konsulenten konstanterte at vi var inne i en tid hvor mange var tvunget til nedbemanning. "...det er viktig å benytte seg av dette til å bedre organisasjonen. Det viktige er å si opp fettet, og beholde musklene..." (Fulltreff! Jeg spretter opp i stolen og er lys våken! Fett og muskler! Fantastiske bilder eksponeres på netthinnen min: Den moderne HR-avdeling som en fettsugingsanstalt. Vekk med fettet, nei kanskje et slakteri! Et langt bedre bilde... HRavdelingen som et effektiv produksjonslinje for kjøttprodukter (for de som ikke vet det: HR betyr Human Resource, og er vel i prinsippet den gamle gode personalavdelingen, transformert for å kunne møte en ny tid på samme måten som postkontorene for ca 10 år siden skiftet utseende, og ble moderne utsalgssteder for barnefilmer på dvd, kreative spareprodukter og overprisede tonerpatroner) For en genial måte å formidle hva HRs innerste vesen er, tenkte jeg, fremdeles med slakteribilder rullende over netthinnen, da konsulenten begynte å glippe. "Viktig for firmaets omdømme å ha etikk.." tror jeg han sa, og jeg begynte å kjenne at øyelokkene ble tunge. "viktig å gjennomføre kuttene raskt" fortsatte han, og jeg våknet til igjen "... for å sikre at de som skal beholdes ikke blir nervøse..." Jeg hadde hørt om problemene rundt dødsangsten hos dyr som skjønner at de skal slaktes. Kjøttet blir skjemt, og behandlingen av dyrene før slakting, må derfor være skånsom. Dette rimer litt mer. Ikke helt logisk, men hva er nå det. Etikk er viktig, så kjøttet ikke skal skjemmes.... tror jeg at jeg tenkte før jeg blundet av. I drømme så jeg en fyr jeg hadde lest om i en morgenavis, en sånn fyr som Siv Jensen påpeker trolig har skumle bakenforliggende motiver med sin tilstedeværelse i landet all den tid han bruker fredagen til andre ting enn å støtte bryggerinæringa. Uansett, denne fyren hadde etter syv lange og syv breie, eller hva man nå sier, fått jobb med å berøre og avsi en velsignese til kyllinger på et norsk slakteri, før de ble avlivet, og omsatt som godkjent Halal-kjøtt. Med litt øvelse var han oppe i mer enn hundre i minuttet. Jeg må ha sovet godt, for av en eller annen grunn, ble han på min netthinne transformert til en HR ansatt som effektivt og rasjonelt leste opp bedriftens vedtatte verdier for de som var klassifisert som fett, deretter skåret bort, og på vei ut til markedet. Jeg våknet av at lyset ble tent og det ble klappet.
Jeg vurderte først å formidle disse bildene videre til konsulenten, som mitt bidrag for effektivisering av formidlingen ved en mer konsekvent bildebruk og terminologi. Men etterhvert som jeg våknet gikk det i økende grad opp for meg at om det var meg som hadde stått for innsparinger i en bedrift, ville de første som ble sendt til slaktebenken vært lettbente konsulenter med manglende konsistens. Logisk sett byr dette på et problem. Min nærmeste assosiasjon går nemlig til hodeløse høner som løper omkring. Og de er jo allerede slaktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar