Om dysfunksjonelle mobiler, forelskelser med bismak, og litt forundring over Google....

I starten av 2009 byttet jeg ut en teknisk sett fungerende HTC-mobil, i en Iphone 3g, og jeg var plutselig forelsket. Det kan kanskje best beskrives som en gammel forelskelse som blusset opp på nytt: Jeg var pasjonert Macbruker i mer eller mindre i 15 år, til jeg gikk helt over til pc i 2005. Jeg syntes etterhvert at Mac ble altfor dyrt (særlig når man skal kjøre et relativt tungt DAK-program og må ha store monitorer) litt for eletistisk og snobbete etter min smak, og manglet endel spesialapplikasjoner jeg ønsket å kjøre. Bill var dessuten blitt relativt flink i å etterape macOS, og visse kompromisser kunne jeg tåle. Og siden Windows stort sett gikk an å leve med, kjøpte jeg litt senere også en Windows mobiltelefon.
BIG MISTAKE!
Jeg burde jo ant at når Bill og hans folk ikke kunne skule over til Steve og kompani og være copy-cats, måtte det gå galt...
Jeg fant raskt ut at WM må være noe av det mest dysfunksjonelle smarttelefongrensesnittet som er laget. Om dette er en smarttelefon, er den kun smart på samme måten som enkelte Mensa-medlemmer, som tiltross for høy dokumenterbar IQ, ikke fungerer i det hele tatt ute i den virkelige verden. Da jeg på grunn av kryptiske og altfor desentraliserte menyvalg (joda, sikkert også assistert av egen mental fraværenhet i en litt for stresset periode) klarte få telefonen til å konstant laste ned eposten min i noen døgn, og selskapet som skrøt av å levere meg "small bills", kunne (med god hjelp av en noe større Bill...) servere meg en regning på over 6000 kroner på kun eposttrafikk, ga jeg opp, begravde telefonen i hagen, og fant tilbake til min gamle kjærlighet Apple. I alle fall på telefonsiden.
Iphonen har alt det jeg savnet i den forrige, og jeg er forelsket igjen, dog med en litt klam følelse. Jeg vil ikke binde meg helt, og ser meg stadig over skulderen. Jeg er ikke komfortabel med en plattform fullstendig kontrollert av et selskap.

Eller er det noe annet?

Ok, jeg må innrømme det: Selv om jeg er aldri så svak for min Iphone, er det noe jeg er mere tiltrukket av. Jeg er fascinert av Google. Ikke bare facinert, jeg har begynt å bruke googletjenester til det meste: Jeg bruker Chrome, leser posten min i Gmail, Google Docs har overtatt for MS Office (til tross for programpakkas umodenhet er det suverent å ha dokumentene lagret et sted på nettet...) og har bildearkivet mitt i Picasa. Sketchup er i ferd med å skvise ut den langt mere avanserte DAK- aplikasjonen min osv. Nettsidene, som jeg stadig omskriver (og ennå ikke har publisert...) gjør jeg i Goggle Nettsteder, en superenkel CMS aplikasjon. Bloggen her skrives også i et googleprogram: Blogger. I tillegg googler jeg konstant, og tester ut framtidige feriemål med Maps og Earth. Nesten alt jeg trenger, og alt (med unntak av pro-lisensen min på Sketchup) er gratis. Og hele tiden kommer det oppdateringer, og bra (og av og til hysterisk meningsløse) funksjoner til utprøvning. Jeg er tiltalt av google-designen, som er så enkel og upretensiøs at de fleste sikkert oppfatter det som fravær av design.

Jeg har blitt såpass opphengt i Google, at det minner meg om min tid som troende Apple-disippel tidlig på 90 tallet. Burde jeg ikke, såpass mange år etterpå, ha blitt litt mere tørr bak ørene? Burde jeg ikke ha et litt mere distansert forhold til et selskap som vokser med rekortfart, og er i ferd med å bli så omfattende og vet så mye om oss nettbrukere, at Orwell ville tviholdt på skrivemaskinen, om han var blitt sluppet ned blant oss?

Det er bare at det ikke er fullt så enkelt. Ikke fullt så enkelt å avstå fra å være oppslukt av Google. For det første har de stort sett holdt seg til "dont be evil" i Google Code of Conduct. Stort sett.
Og i det fascinerende hurtigvoksende villnisset av applikasjoner og tjenester som de leverer, synes det å være en viss plan og retning mot noe jeg finner spennende. Googles foretningsstrategi og evne til å transformere hele næringer er like spennende. (Googgle er selvsagt ikke alene her, men den klart største enkeltaktøren) For tradisjonelle aktører som priser sine tjenester etter hvor mye markedet er villig til å betale, må bare tanken på at Googles skulle begi seg inn på deres marked med sine gratistjenester være nok til å frata dem nattesøvnen. For oss forbrukere betyr det mere gratis kake, og for de av oss som elsker å se nye muligheter og scenarier er dette et eldorado. Googles strategi med å tilby plattformer som brukerne kan bygge videre på, åpner for nye løsninger og foretningskonsepter, og siste året har Google også vist lovende satsinger ved å slippe produkter som åpen kildekode (Chromium Os, Wave, Android osv). Hele tiden har Googles strategi framstått i retning: Vi leverer komponentene, eller plattformen, du bygger din forretningmodell på den, og sammen tjener vi penger. Og hele tiden har tillit vært en avgjørende faktor. Om man ser bort fra Googles selvfølgelig har som intensjon, ikke bare å katalogisere mest mulig data, men også å samle inn mest mulig nyttige data om side brukere, har Google skaffet seg kredibilitet som en som ikke gjør onde ting, i en viss grad framstår Google som en helårs julenisse, som i den digitale tidsalder slipper å forholde seg til tungvinte atomer (fysiske gjenstander)og dermed overflødiggjort både nisseverksted og kostbart distribusjonsnettverk (reinsdyrene og sleden). Atoms are a drag, sier Jeff Jarvis, blant mye annet utgiveren av "What would Google Do" (som faktisk er en fysisk bok, men med innhold som forsvarer hvert atom) og bloggen buzzmachine.com. Googles forretningsmodell bygger på at de (med unntak av sine serverparker) lar andre ta seg av atomene.

Inntil nå.

For å forsøke å finne tilbake til utgangspunktet: I går lanserte Google sin første "dings", Nexus One, som altså er en ganske heftig Android-telefon. Jeg har vært spent på den som "dings". Jeg har lovet meg selv å ikke inngå noen pakt med Apple igjen, og kunne godt tenke meg en mere åpen løsning om den bare er bra nok. Det som imidlertid er mere spennende enn selve dingsen, er hva som ligger bak. Flere omtaler dette som en mulighet for at Google skyter seg i foten, at de plutselig er i ferd med å konkurrere med sine samarbeidspartnere. Ryktene om en Googletelefon har også florert tidligere, men Google har da avvist dette, og vist til at dette ikke inngikk i deres forretningsmodell. Å lansere en egen GoogleMobil er ikke bare et brudd med forretningmodell og til deres befattning med atomer, men mangelen på åpenhet, og deres tidligere avvisning av en slik strategi, gjør de også til tett på "evil" ovenfor andre samarbeidspartnere som har satset på Android. Goggle kan fort spise store markedsandeler ved at de både utvikler operativsystem, tjenester, og kontrollerer maskinvare, og sitter med fri tilgang til eget markedsføringsapparat på nettet. Vil ikke dette gå på tilliten løs? Er de virkelig i ferd med å endre strategi og prinsipper fullstendig?

Mulig, men jeg forstår ikke det ikke.
Jeg klamrer meg til et halmstrå: Google har helt andre motiver enn å bli en ny aktør i "dingse-markedet".
Årsak: Goggle ønsker å satse stort på lokale, mobile søk. Dette synes det å være enighet om blant observatører.
Videre er jeg på litt tynn is: Produsentene av Android-mobiler har hittil ikke vært villig til å ta fram modeller som har hatt bra nok spesifikasjoner til å gjøre lokale søk, med bruk av motivgjennkjennelse (google goggles) og Augmented reality. Google kan, uten store investeringer, få HTC til å få fram en telefon som har bra nok spesifikasjoner (ved bare det å utstyre sine mange tusen ansatte med dem, kan de forsvare utviklingskostnadene), og kan på grunn av sin posisjon få solgt denne i et stort nok antall til å skape en stor nok brukenmasse til disse nye tjenestene.
En telefon som setter en standard.
Deretter kan Google trekke seg tilbake, la Nexus One bli naturlig faset ut, når andre aktører kommer opp med modeller som overgår Nexus i spesifikasjoner.
Det samme kan de gjøre ved lansering av Chrome OS og en Androidbasert tabletpc, om ikke viljen blant produsentene er stor nok til å tilby produkter som fungerer optimalt for de tjenester som google ønsker å få på plass. Lansere for å sette en standard, deretter trekke seg tilbake.

Om jeg skulle ha rett, er kanskje dette å agere julenisse for både brukere og produsenter på, allikevel.
Men vedde på det tør jeg ikke.....

Fett og muskler - Forslag til en mer konsekvent terminologi blant konsulenter.

Et seminar jeg nylig deltok på hadde et innlegg av en konsulent fra et anerkjent norsk konsulentbyrå. Innleggets tittel var noe sånt som kvalitetsarbeid og HR i nedgangstider, og store deler av det dreide seg om hvordan man skulle gå frem under en nedbemanningsprosess.
I litteratur om presentasjonsteknikk trekkes det alltid frem at tilhørerne ikke får med seg stort i det hele tatt, noen sier 2-3 poenger, amerikanerne nøyer seg med å si 1 poeng. Av og til føler jeg meg veldig amerikansk. I tillegg skjer det en svak narkoleptisk reaksjon hos meg når man demper belysningen. (Under Arkitektstudiet var dette plagsomt. Enhver arkitekt innenfor AHO måtte, for i det hele tatt tørre å si noe om arkitektur, gjøre dette i et mørkt rom. Akompanjert av støvete, ofte overeksponerte lysbilder med motiv av bygninger, bygninger og bygninger, ble det stotret, mumlet eller øst ut halvveis uforståelige, oftest svevende verbale utlegninger. Tiltross for at skoleledelsen hadde anskaffet etterkrigstidens minst ergonomiske konferansestoler, erindres jeg min studietilværelse i ettertid som en konstant kamp mot å sovne under forelesninger.)  Men, til poenget: 

Konsulenten konstanterte at vi var inne i en tid hvor mange var tvunget til nedbemanning. "...det er viktig å benytte seg av dette til å bedre organisasjonen. Det viktige er å si opp fettet, og beholde musklene..." (Fulltreff! Jeg spretter opp i stolen og er lys våken!  Fett og muskler!  Fantastiske bilder eksponeres på netthinnen min: Den moderne HR-avdeling som en fettsugingsanstalt.  Vekk med fettet, nei kanskje et slakteri!  Et langt bedre bilde... HRavdelingen som et effektiv produksjonslinje for kjøttprodukter (for de som ikke vet det: HR betyr Human Resource, og er vel i prinsippet den gamle gode personalavdelingen, transformert for å kunne møte en ny tid på samme måten som postkontorene for ca 10 år siden skiftet utseende, og ble moderne utsalgssteder for barnefilmer på dvd, kreative spareprodukter og overprisede tonerpatroner) For en genial måte å formidle hva HRs innerste vesen er, tenkte jeg, fremdeles med slakteribilder rullende over netthinnen, da konsulenten begynte å glippe.  "Viktig for firmaets omdømme å ha etikk.." tror jeg han sa, og jeg begynte å kjenne at øyelokkene ble tunge.  "viktig å gjennomføre kuttene raskt" fortsatte han, og jeg våknet til igjen  "... for å sikre at de som skal beholdes ikke blir nervøse..." Jeg hadde hørt om problemene rundt dødsangsten hos dyr som skjønner at de skal slaktes. Kjøttet blir skjemt, og behandlingen av dyrene før slakting, må derfor være skånsom. Dette rimer litt mer. Ikke helt logisk, men hva er nå det.    Etikk er viktig, så kjøttet ikke skal skjemmes.... tror jeg at jeg tenkte før jeg blundet av.  I drømme så jeg en fyr jeg hadde lest om i en morgenavis, en sånn fyr som Siv Jensen påpeker trolig har skumle bakenforliggende motiver med sin tilstedeværelse i landet all den tid han bruker fredagen til andre ting enn å støtte bryggerinæringa.  Uansett, denne fyren hadde etter syv lange og syv breie, eller hva man nå sier, fått jobb med å berøre og avsi en velsignese til kyllinger på et norsk slakteri, før de ble avlivet, og omsatt som godkjent Halal-kjøtt. Med litt øvelse var han oppe i mer enn hundre i minuttet. Jeg må ha sovet godt, for av en eller annen grunn, ble han på min netthinne transformert til en HR ansatt som effektivt og rasjonelt leste opp bedriftens vedtatte verdier for de som var klassifisert som fett, deretter skåret bort, og på vei ut til markedet.  Jeg våknet av at lyset ble tent og det ble klappet.

Jeg vurderte først å  formidle disse bildene videre til konsulenten, som mitt bidrag for effektivisering av formidlingen ved en mer konsekvent bildebruk og terminologi. Men etterhvert som jeg våknet gikk det i økende grad opp for meg at om det var meg som hadde stått for innsparinger i en bedrift, ville de første som ble sendt til slaktebenken vært lettbente konsulenter med manglende konsistens.  Logisk sett byr dette på et problem. Min nærmeste assosiasjon går nemlig til hodeløse høner som løper omkring. Og de er jo allerede slaktet.

Avsløring: Derfor overfakturerer SIEMENS

I dag skriver ABC nyheter om NAV, som etter å ha blitt overfakturert for 3,7 millioner av Siemens, nå ikke lenger vil handle mer av dem. Siemens vil ikke betale tilbake, men det skulle da også bare mangle, Siemens har jo betalt både tur til Italia, med inkludert gratis drinker, landslagsdrakter og VM-kamp i fotball på et par NAV ansatte. Sånnt koster jo. Siemens har tidligere vært framme med gaffelen i fakturaer til forsvaret, så NAV burde jo på forhånd visst hva de gikk til.

Å kalle dette ukultur, og svindel er svært urettferdig mot Siemens. Jeg vil nå avsløre en egen opplevelse, som setter Siemens i et nytt lys. Som det vil gå fram av det jeg skal fortelle er Siemens muligens bedriftsverdenens svar på Robin Hood. De tar fra de rike og gir til de fattige. Jeg er desverre bare ikke helt sikker på om de vet det selv....

Jeg vet ikke om vi er spesielt hardhendte i min familie. I allefall sto jeg en dag med en rekke husholdningsapparater som alle hadde defekte plastkomponenter. En fryser med løse skuffefronter, et kjøleskap med sprekker i hyllene og et defekt håndtak, og en støvsuger med sprekk i munnstykket, hvilket gjorde at man ikke kunne bruke gulvforsatsen, hvilket igjen resulterte i at de støvsugende deler av husholdningen måtte støvsuge gulvene liggende på alle fire.
Alle ting hadde ganske få år på baken, og jeg har aldri godtatt å måtte kaste noe jeg fremdeles husker hva jeg har betalt for, så jeg satt meg ned med telefonen for å bestille opp reservedeler.
Frysern og kjøleskapet var enkel mach: Miele som var ansvarlig for kjøleskapet, sendte over delene uten å mukke, og forklarte også at håndtaket de sendte meg var en forbedret versjon.
Gram som hadde laget fryseren min var litt mer snerpete, men sendte meg noen plastlokk alikevel, siden jeg insisterte. Siemens, som hadde produsert støvsugeren (det eneste av de tre produktene som hadde fått navn her i huset, nemlig: "den sorte djevelen") åpnet døren til en ny dimensjon av kundebehandling. Etter å endelig, etter å måttet ringe rundt en 2-3 steder, ha kommet fram til noen som ønsket å snakke støvsigerdeler med meg, måtte hun ha et id-nummer som vel var det eneste jeg ikke hadde notert. Jeg klarte endelig å tyde det noe oppskrapte nummeret, og forklarte så godt jeg kunne, med min begrensede kunnskap om støvsugerterminologi, hvilken del som var deffekt. Etter min litt famlende forklaring, som egentlig inneholdt flere spørsmål enn opplysninger, fikk jeg kun et javel, det vil koste 460 kroner. Svært mange penger for en liten plast del, men tiden skulle vise at det egentlig var en røverpris.
Neste dag kom delene fra Miele. 2 dager senere var fryserens skuffefronter levert. Etter 2 uker var støvet såpass påtrengende at jeg ringte opp Siemens avdeling for plastdeler til støvsugere igjen. Samme telefonnr. som sist, men nå havnet jeg i Sverige. Der hadde ingen hørt om bestillingen, men de lovet å sende delen, om jeg kunne oppgi støvsugerens innerste nummeriske hemmeligheter. Jeg forsøkte igjen og forklare hvilken del det gjalt, men jeg kunne visst støvsugersk bedre enn jeg ante, for det var ikke noe problem.
Så begynte ting å skje: Noen dager senere fikk hentet jeg en pakke på posten. Jeg hadde riktignok ikke bestillt en støvsugerslange, men den var riktig fin. Jeg fotograferer den ødlagte delen, sender en mail til dem hvor jeg forklarer saken, og mottar allerede neste dag et deksel til støvsugeren i posten. Uka etter ankommer et støvsugerrør og en forsats (eller hva det nå heter) til gulv. Noen dager senere har de truffet blink og sendt meg samme del som jeg faktisk trengte. Jeg tror jeg mottok en ny plastdel til støvsugerens utblåsningsrist før jeg fikk ringt (denne gangen en norsk avdeling igjen) og bedt om å få avsluttet mitt medlemskap i samleklubben for støvsugerdeler. Ikke ville de ha noe i retur heller, så jeg kunne nyte min delvis fornyede støvsuger i flere måneder, helt til lokket til støvsugerposen bestemte seg for å skilles fra de andre bestanddelene. Da følte jeg at jeg hadde blitt beriket nok av delelageret deres, og innstallerte sentralstøvsuger...

Jeg er ikke sikker på om Siemens RobinHoodlinje bare gjelder meg. Men mitt håp er at ved at jeg står fram med denne historien, vil kanskje andre som har nytt godt av Siemens villigheten til å øse ut fra et velfylt delelager, stå fram, og dermed være med å vise en annen side av Siemens enn det lite flatterende bildet som nå danner seg.

Uansett, til det Norske forsvar og NAV og alle dere andre: Takk for å ha sponset min "nesten ny" opplevelse med støvsugeren. Det var gjevt så lenge den varte! Og: Vær så snill ikke skyv Siemens ut i kulda nå, jeg har en dyr Siemens espressomaskin som jeg frykter begynner å streike snart...

Web 2.0 og brukermakt

Facebook er et kapittel for seg når det gjelder tvilsomme brukeravtaler. En av punktene i avtalevilkårene er at avtalen kan endres i ettertid. Horribelt i seg selv. For 14 dager siden endret de avtalen, slik at de forbeholdt seg retten til alt materiale du har lagt ut (bilder inkludert) også etter at du har meldt deg ut, og slettet din profil.   http://www.dinside.no/804825/store-protester-mot-facebook 

 I går ble det imidlertid opprettet en protestgruppe på facebook, People Against the new Terms of Service (TOS), og når den tidligere i dag hadde nådd noen og sekstitusen medlemmer ga folka i facebook opp, og trakk de nye avtalevilkårene. Selv om det kort tid etter ble annonsert i gruppa at saken er vunnet, runder medlemstallet nå straks 100 000...  Det sier noe om vilken kraft sosiale nettsamfunn har, også ovenfor eier av plattformen man tillhører. 

Det er selvsagt betenkelig at selskapet bak verdens hurtigst voksende nettsamfunn ikke er utstyrt med sosiale antenner, men det er et håp om at det er i ferd med å gå opp for dem at de ikke eier sine brukere. 

Selv om facebook i 2007 ble verdsatt til 15 milliarder dollar, er det uten brukere kun et tomt skall, og ved hjelp av facebooks egen funksjonalitet har de ingen garanti for at en større mengde brukere går lei, og koordinerer en felles migrasjon til et konkurrerende nettsamfunn, med en mer etisk brukeravtale, eller med ny og mer spennende funksjonalitet.

Web 2.o er egentlig ganske gøy....