I starten av 2009 byttet jeg ut en teknisk sett fungerende HTC-mobil, i en Iphone 3g, og jeg var plutselig forelsket. Det kan kanskje best beskrives som en gammel forelskelse som blusset opp på nytt: Jeg var pasjonert Macbruker i mer eller mindre i 15 år, til jeg gikk helt over til pc i 2005. Jeg syntes etterhvert at Mac ble altfor dyrt (særlig når man skal kjøre et relativt tungt DAK-program og må ha store monitorer) litt for eletistisk og snobbete etter min smak, og manglet endel spesialapplikasjoner jeg ønsket å kjøre. Bill var dessuten blitt relativt flink i å etterape macOS, og visse kompromisser kunne jeg tåle. Og siden Windows stort sett gikk an å leve med, kjøpte jeg litt senere også en Windows mobiltelefon.
BIG MISTAKE!
Jeg burde jo ant at når Bill og hans folk ikke kunne skule over til Steve og kompani og være copy-cats, måtte det gå galt...
Jeg fant raskt ut at WM må være noe av det mest dysfunksjonelle smarttelefongrensesnittet som er laget. Om dette er en smarttelefon, er den kun smart på samme måten som enkelte Mensa-medlemmer, som tiltross for høy dokumenterbar IQ, ikke fungerer i det hele tatt ute i den virkelige verden. Da jeg på grunn av kryptiske og altfor desentraliserte menyvalg (joda, sikkert også assistert av egen mental fraværenhet i en litt for stresset periode) klarte få telefonen til å konstant laste ned eposten min i noen døgn, og selskapet som skrøt av å levere meg "small bills", kunne (med god hjelp av en noe større Bill...) servere meg en regning på over 6000 kroner på kun eposttrafikk, ga jeg opp, begravde telefonen i hagen, og fant tilbake til min gamle kjærlighet Apple. I alle fall på telefonsiden.
Iphonen har alt det jeg savnet i den forrige, og jeg er forelsket igjen, dog med en litt klam følelse. Jeg vil ikke binde meg helt, og ser meg stadig over skulderen. Jeg er ikke komfortabel med en plattform fullstendig kontrollert av et selskap.
BIG MISTAKE!
Jeg burde jo ant at når Bill og hans folk ikke kunne skule over til Steve og kompani og være copy-cats, måtte det gå galt...
Jeg fant raskt ut at WM må være noe av det mest dysfunksjonelle smarttelefongrensesnittet som er laget. Om dette er en smarttelefon, er den kun smart på samme måten som enkelte Mensa-medlemmer, som tiltross for høy dokumenterbar IQ, ikke fungerer i det hele tatt ute i den virkelige verden. Da jeg på grunn av kryptiske og altfor desentraliserte menyvalg (joda, sikkert også assistert av egen mental fraværenhet i en litt for stresset periode) klarte få telefonen til å konstant laste ned eposten min i noen døgn, og selskapet som skrøt av å levere meg "small bills", kunne (med god hjelp av en noe større Bill...) servere meg en regning på over 6000 kroner på kun eposttrafikk, ga jeg opp, begravde telefonen i hagen, og fant tilbake til min gamle kjærlighet Apple. I alle fall på telefonsiden.
Iphonen har alt det jeg savnet i den forrige, og jeg er forelsket igjen, dog med en litt klam følelse. Jeg vil ikke binde meg helt, og ser meg stadig over skulderen. Jeg er ikke komfortabel med en plattform fullstendig kontrollert av et selskap.
Eller er det noe annet?
Ok, jeg må innrømme det: Selv om jeg er aldri så svak for min Iphone, er det noe jeg er mere tiltrukket av. Jeg er fascinert av Google. Ikke bare facinert, jeg har begynt å bruke googletjenester til det meste: Jeg bruker Chrome, leser posten min i Gmail, Google Docs har overtatt for MS Office (til tross for programpakkas umodenhet er det suverent å ha dokumentene lagret et sted på nettet...) og har bildearkivet mitt i Picasa. Sketchup er i ferd med å skvise ut den langt mere avanserte DAK- aplikasjonen min osv. Nettsidene, som jeg stadig omskriver (og ennå ikke har publisert...) gjør jeg i Goggle Nettsteder, en superenkel CMS aplikasjon. Bloggen her skrives også i et googleprogram: Blogger. I tillegg googler jeg konstant, og tester ut framtidige feriemål med Maps og Earth. Nesten alt jeg trenger, og alt (med unntak av pro-lisensen min på Sketchup) er gratis. Og hele tiden kommer det oppdateringer, og bra (og av og til hysterisk meningsløse) funksjoner til utprøvning. Jeg er tiltalt av google-designen, som er så enkel og upretensiøs at de fleste sikkert oppfatter det som fravær av design.
Ok, jeg må innrømme det: Selv om jeg er aldri så svak for min Iphone, er det noe jeg er mere tiltrukket av. Jeg er fascinert av Google. Ikke bare facinert, jeg har begynt å bruke googletjenester til det meste: Jeg bruker Chrome, leser posten min i Gmail, Google Docs har overtatt for MS Office (til tross for programpakkas umodenhet er det suverent å ha dokumentene lagret et sted på nettet...) og har bildearkivet mitt i Picasa. Sketchup er i ferd med å skvise ut den langt mere avanserte DAK- aplikasjonen min osv. Nettsidene, som jeg stadig omskriver (og ennå ikke har publisert...) gjør jeg i Goggle Nettsteder, en superenkel CMS aplikasjon. Bloggen her skrives også i et googleprogram: Blogger. I tillegg googler jeg konstant, og tester ut framtidige feriemål med Maps og Earth. Nesten alt jeg trenger, og alt (med unntak av pro-lisensen min på Sketchup) er gratis. Og hele tiden kommer det oppdateringer, og bra (og av og til hysterisk meningsløse) funksjoner til utprøvning. Jeg er tiltalt av google-designen, som er så enkel og upretensiøs at de fleste sikkert oppfatter det som fravær av design.
Jeg har blitt såpass opphengt i Google, at det minner meg om min tid som troende Apple-disippel tidlig på 90 tallet. Burde jeg ikke, såpass mange år etterpå, ha blitt litt mere tørr bak ørene? Burde jeg ikke ha et litt mere distansert forhold til et selskap som vokser med rekortfart, og er i ferd med å bli så omfattende og vet så mye om oss nettbrukere, at Orwell ville tviholdt på skrivemaskinen, om han var blitt sluppet ned blant oss?
Det er bare at det ikke er fullt så enkelt. Ikke fullt så enkelt å avstå fra å være oppslukt av Google. For det første har de stort sett holdt seg til "dont be evil" i Google Code of Conduct. Stort sett.
Og i det fascinerende hurtigvoksende villnisset av applikasjoner og tjenester som de leverer, synes det å være en viss plan og retning mot noe jeg finner spennende. Googles foretningsstrategi og evne til å transformere hele næringer er like spennende. (Googgle er selvsagt ikke alene her, men den klart største enkeltaktøren) For tradisjonelle aktører som priser sine tjenester etter hvor mye markedet er villig til å betale, må bare tanken på at Googles skulle begi seg inn på deres marked med sine gratistjenester være nok til å frata dem nattesøvnen. For oss forbrukere betyr det mere gratis kake, og for de av oss som elsker å se nye muligheter og scenarier er dette et eldorado. Googles strategi med å tilby plattformer som brukerne kan bygge videre på, åpner for nye løsninger og foretningskonsepter, og siste året har Google også vist lovende satsinger ved å slippe produkter som åpen kildekode (Chromium Os, Wave, Android osv). Hele tiden har Googles strategi framstått i retning: Vi leverer komponentene, eller plattformen, du bygger din forretningmodell på den, og sammen tjener vi penger. Og hele tiden har tillit vært en avgjørende faktor. Om man ser bort fra Googles selvfølgelig har som intensjon, ikke bare å katalogisere mest mulig data, men også å samle inn mest mulig nyttige data om side brukere, har Google skaffet seg kredibilitet som en som ikke gjør onde ting, i en viss grad framstår Google som en helårs julenisse, som i den digitale tidsalder slipper å forholde seg til tungvinte atomer (fysiske gjenstander)og dermed overflødiggjort både nisseverksted og kostbart distribusjonsnettverk (reinsdyrene og sleden). Atoms are a drag, sier Jeff Jarvis, blant mye annet utgiveren av "What would Google Do" (som faktisk er en fysisk bok, men med innhold som forsvarer hvert atom) og bloggen buzzmachine.com. Googles forretningsmodell bygger på at de (med unntak av sine serverparker) lar andre ta seg av atomene.
Det er bare at det ikke er fullt så enkelt. Ikke fullt så enkelt å avstå fra å være oppslukt av Google. For det første har de stort sett holdt seg til "dont be evil" i Google Code of Conduct. Stort sett.
Og i det fascinerende hurtigvoksende villnisset av applikasjoner og tjenester som de leverer, synes det å være en viss plan og retning mot noe jeg finner spennende. Googles foretningsstrategi og evne til å transformere hele næringer er like spennende. (Googgle er selvsagt ikke alene her, men den klart største enkeltaktøren) For tradisjonelle aktører som priser sine tjenester etter hvor mye markedet er villig til å betale, må bare tanken på at Googles skulle begi seg inn på deres marked med sine gratistjenester være nok til å frata dem nattesøvnen. For oss forbrukere betyr det mere gratis kake, og for de av oss som elsker å se nye muligheter og scenarier er dette et eldorado. Googles strategi med å tilby plattformer som brukerne kan bygge videre på, åpner for nye løsninger og foretningskonsepter, og siste året har Google også vist lovende satsinger ved å slippe produkter som åpen kildekode (Chromium Os, Wave, Android osv). Hele tiden har Googles strategi framstått i retning: Vi leverer komponentene, eller plattformen, du bygger din forretningmodell på den, og sammen tjener vi penger. Og hele tiden har tillit vært en avgjørende faktor. Om man ser bort fra Googles selvfølgelig har som intensjon, ikke bare å katalogisere mest mulig data, men også å samle inn mest mulig nyttige data om side brukere, har Google skaffet seg kredibilitet som en som ikke gjør onde ting, i en viss grad framstår Google som en helårs julenisse, som i den digitale tidsalder slipper å forholde seg til tungvinte atomer (fysiske gjenstander)og dermed overflødiggjort både nisseverksted og kostbart distribusjonsnettverk (reinsdyrene og sleden). Atoms are a drag, sier Jeff Jarvis, blant mye annet utgiveren av "What would Google Do" (som faktisk er en fysisk bok, men med innhold som forsvarer hvert atom) og bloggen buzzmachine.com. Googles forretningsmodell bygger på at de (med unntak av sine serverparker) lar andre ta seg av atomene.
Inntil nå.
For å forsøke å finne tilbake til utgangspunktet: I går lanserte Google sin første "dings", Nexus One, som altså er en ganske heftig Android-telefon. Jeg har vært spent på den som "dings". Jeg har lovet meg selv å ikke inngå noen pakt med Apple igjen, og kunne godt tenke meg en mere åpen løsning om den bare er bra nok. Det som imidlertid er mere spennende enn selve dingsen, er hva som ligger bak. Flere omtaler dette som en mulighet for at Google skyter seg i foten, at de plutselig er i ferd med å konkurrere med sine samarbeidspartnere. Ryktene om en Googletelefon har også florert tidligere, men Google har da avvist dette, og vist til at dette ikke inngikk i deres forretningsmodell. Å lansere en egen GoogleMobil er ikke bare et brudd med forretningmodell og til deres befattning med atomer, men mangelen på åpenhet, og deres tidligere avvisning av en slik strategi, gjør de også til tett på "evil" ovenfor andre samarbeidspartnere som har satset på Android. Goggle kan fort spise store markedsandeler ved at de både utvikler operativsystem, tjenester, og kontrollerer maskinvare, og sitter med fri tilgang til eget markedsføringsapparat på nettet. Vil ikke dette gå på tilliten løs? Er de virkelig i ferd med å endre strategi og prinsipper fullstendig?
Mulig, men jeg forstår ikke det ikke.
Jeg klamrer meg til et halmstrå: Google har helt andre motiver enn å bli en ny aktør i "dingse-markedet".
Årsak: Goggle ønsker å satse stort på lokale, mobile søk. Dette synes det å være enighet om blant observatører.
Videre er jeg på litt tynn is: Produsentene av Android-mobiler har hittil ikke vært villig til å ta fram modeller som har hatt bra nok spesifikasjoner til å gjøre lokale søk, med bruk av motivgjennkjennelse (google goggles) og Augmented reality. Google kan, uten store investeringer, få HTC til å få fram en telefon som har bra nok spesifikasjoner (ved bare det å utstyre sine mange tusen ansatte med dem, kan de forsvare utviklingskostnadene), og kan på grunn av sin posisjon få solgt denne i et stort nok antall til å skape en stor nok brukenmasse til disse nye tjenestene.
En telefon som setter en standard.
Deretter kan Google trekke seg tilbake, la Nexus One bli naturlig faset ut, når andre aktører kommer opp med modeller som overgår Nexus i spesifikasjoner.
Det samme kan de gjøre ved lansering av Chrome OS og en Androidbasert tabletpc, om ikke viljen blant produsentene er stor nok til å tilby produkter som fungerer optimalt for de tjenester som google ønsker å få på plass. Lansere for å sette en standard, deretter trekke seg tilbake.
Om jeg skulle ha rett, er kanskje dette å agere julenisse for både brukere og produsenter på, allikevel.
Men vedde på det tør jeg ikke.....
Jeg klamrer meg til et halmstrå: Google har helt andre motiver enn å bli en ny aktør i "dingse-markedet".
Årsak: Goggle ønsker å satse stort på lokale, mobile søk. Dette synes det å være enighet om blant observatører.
Videre er jeg på litt tynn is: Produsentene av Android-mobiler har hittil ikke vært villig til å ta fram modeller som har hatt bra nok spesifikasjoner til å gjøre lokale søk, med bruk av motivgjennkjennelse (google goggles) og Augmented reality. Google kan, uten store investeringer, få HTC til å få fram en telefon som har bra nok spesifikasjoner (ved bare det å utstyre sine mange tusen ansatte med dem, kan de forsvare utviklingskostnadene), og kan på grunn av sin posisjon få solgt denne i et stort nok antall til å skape en stor nok brukenmasse til disse nye tjenestene.
En telefon som setter en standard.
Deretter kan Google trekke seg tilbake, la Nexus One bli naturlig faset ut, når andre aktører kommer opp med modeller som overgår Nexus i spesifikasjoner.
Det samme kan de gjøre ved lansering av Chrome OS og en Androidbasert tabletpc, om ikke viljen blant produsentene er stor nok til å tilby produkter som fungerer optimalt for de tjenester som google ønsker å få på plass. Lansere for å sette en standard, deretter trekke seg tilbake.
Om jeg skulle ha rett, er kanskje dette å agere julenisse for både brukere og produsenter på, allikevel.
Men vedde på det tør jeg ikke.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar