Fett og muskler - Forslag til en mer konsekvent terminologi blant konsulenter.

Et seminar jeg nylig deltok på hadde et innlegg av en konsulent fra et anerkjent norsk konsulentbyrå. Innleggets tittel var noe sånt som kvalitetsarbeid og HR i nedgangstider, og store deler av det dreide seg om hvordan man skulle gå frem under en nedbemanningsprosess.
I litteratur om presentasjonsteknikk trekkes det alltid frem at tilhørerne ikke får med seg stort i det hele tatt, noen sier 2-3 poenger, amerikanerne nøyer seg med å si 1 poeng. Av og til føler jeg meg veldig amerikansk. I tillegg skjer det en svak narkoleptisk reaksjon hos meg når man demper belysningen. (Under Arkitektstudiet var dette plagsomt. Enhver arkitekt innenfor AHO måtte, for i det hele tatt tørre å si noe om arkitektur, gjøre dette i et mørkt rom. Akompanjert av støvete, ofte overeksponerte lysbilder med motiv av bygninger, bygninger og bygninger, ble det stotret, mumlet eller øst ut halvveis uforståelige, oftest svevende verbale utlegninger. Tiltross for at skoleledelsen hadde anskaffet etterkrigstidens minst ergonomiske konferansestoler, erindres jeg min studietilværelse i ettertid som en konstant kamp mot å sovne under forelesninger.)  Men, til poenget: 

Konsulenten konstanterte at vi var inne i en tid hvor mange var tvunget til nedbemanning. "...det er viktig å benytte seg av dette til å bedre organisasjonen. Det viktige er å si opp fettet, og beholde musklene..." (Fulltreff! Jeg spretter opp i stolen og er lys våken!  Fett og muskler!  Fantastiske bilder eksponeres på netthinnen min: Den moderne HR-avdeling som en fettsugingsanstalt.  Vekk med fettet, nei kanskje et slakteri!  Et langt bedre bilde... HRavdelingen som et effektiv produksjonslinje for kjøttprodukter (for de som ikke vet det: HR betyr Human Resource, og er vel i prinsippet den gamle gode personalavdelingen, transformert for å kunne møte en ny tid på samme måten som postkontorene for ca 10 år siden skiftet utseende, og ble moderne utsalgssteder for barnefilmer på dvd, kreative spareprodukter og overprisede tonerpatroner) For en genial måte å formidle hva HRs innerste vesen er, tenkte jeg, fremdeles med slakteribilder rullende over netthinnen, da konsulenten begynte å glippe.  "Viktig for firmaets omdømme å ha etikk.." tror jeg han sa, og jeg begynte å kjenne at øyelokkene ble tunge.  "viktig å gjennomføre kuttene raskt" fortsatte han, og jeg våknet til igjen  "... for å sikre at de som skal beholdes ikke blir nervøse..." Jeg hadde hørt om problemene rundt dødsangsten hos dyr som skjønner at de skal slaktes. Kjøttet blir skjemt, og behandlingen av dyrene før slakting, må derfor være skånsom. Dette rimer litt mer. Ikke helt logisk, men hva er nå det.    Etikk er viktig, så kjøttet ikke skal skjemmes.... tror jeg at jeg tenkte før jeg blundet av.  I drømme så jeg en fyr jeg hadde lest om i en morgenavis, en sånn fyr som Siv Jensen påpeker trolig har skumle bakenforliggende motiver med sin tilstedeværelse i landet all den tid han bruker fredagen til andre ting enn å støtte bryggerinæringa.  Uansett, denne fyren hadde etter syv lange og syv breie, eller hva man nå sier, fått jobb med å berøre og avsi en velsignese til kyllinger på et norsk slakteri, før de ble avlivet, og omsatt som godkjent Halal-kjøtt. Med litt øvelse var han oppe i mer enn hundre i minuttet. Jeg må ha sovet godt, for av en eller annen grunn, ble han på min netthinne transformert til en HR ansatt som effektivt og rasjonelt leste opp bedriftens vedtatte verdier for de som var klassifisert som fett, deretter skåret bort, og på vei ut til markedet.  Jeg våknet av at lyset ble tent og det ble klappet.

Jeg vurderte først å  formidle disse bildene videre til konsulenten, som mitt bidrag for effektivisering av formidlingen ved en mer konsekvent bildebruk og terminologi. Men etterhvert som jeg våknet gikk det i økende grad opp for meg at om det var meg som hadde stått for innsparinger i en bedrift, ville de første som ble sendt til slaktebenken vært lettbente konsulenter med manglende konsistens.  Logisk sett byr dette på et problem. Min nærmeste assosiasjon går nemlig til hodeløse høner som løper omkring. Og de er jo allerede slaktet.

Avsløring: Derfor overfakturerer SIEMENS

I dag skriver ABC nyheter om NAV, som etter å ha blitt overfakturert for 3,7 millioner av Siemens, nå ikke lenger vil handle mer av dem. Siemens vil ikke betale tilbake, men det skulle da også bare mangle, Siemens har jo betalt både tur til Italia, med inkludert gratis drinker, landslagsdrakter og VM-kamp i fotball på et par NAV ansatte. Sånnt koster jo. Siemens har tidligere vært framme med gaffelen i fakturaer til forsvaret, så NAV burde jo på forhånd visst hva de gikk til.

Å kalle dette ukultur, og svindel er svært urettferdig mot Siemens. Jeg vil nå avsløre en egen opplevelse, som setter Siemens i et nytt lys. Som det vil gå fram av det jeg skal fortelle er Siemens muligens bedriftsverdenens svar på Robin Hood. De tar fra de rike og gir til de fattige. Jeg er desverre bare ikke helt sikker på om de vet det selv....

Jeg vet ikke om vi er spesielt hardhendte i min familie. I allefall sto jeg en dag med en rekke husholdningsapparater som alle hadde defekte plastkomponenter. En fryser med løse skuffefronter, et kjøleskap med sprekker i hyllene og et defekt håndtak, og en støvsuger med sprekk i munnstykket, hvilket gjorde at man ikke kunne bruke gulvforsatsen, hvilket igjen resulterte i at de støvsugende deler av husholdningen måtte støvsuge gulvene liggende på alle fire.
Alle ting hadde ganske få år på baken, og jeg har aldri godtatt å måtte kaste noe jeg fremdeles husker hva jeg har betalt for, så jeg satt meg ned med telefonen for å bestille opp reservedeler.
Frysern og kjøleskapet var enkel mach: Miele som var ansvarlig for kjøleskapet, sendte over delene uten å mukke, og forklarte også at håndtaket de sendte meg var en forbedret versjon.
Gram som hadde laget fryseren min var litt mer snerpete, men sendte meg noen plastlokk alikevel, siden jeg insisterte. Siemens, som hadde produsert støvsugeren (det eneste av de tre produktene som hadde fått navn her i huset, nemlig: "den sorte djevelen") åpnet døren til en ny dimensjon av kundebehandling. Etter å endelig, etter å måttet ringe rundt en 2-3 steder, ha kommet fram til noen som ønsket å snakke støvsigerdeler med meg, måtte hun ha et id-nummer som vel var det eneste jeg ikke hadde notert. Jeg klarte endelig å tyde det noe oppskrapte nummeret, og forklarte så godt jeg kunne, med min begrensede kunnskap om støvsugerterminologi, hvilken del som var deffekt. Etter min litt famlende forklaring, som egentlig inneholdt flere spørsmål enn opplysninger, fikk jeg kun et javel, det vil koste 460 kroner. Svært mange penger for en liten plast del, men tiden skulle vise at det egentlig var en røverpris.
Neste dag kom delene fra Miele. 2 dager senere var fryserens skuffefronter levert. Etter 2 uker var støvet såpass påtrengende at jeg ringte opp Siemens avdeling for plastdeler til støvsugere igjen. Samme telefonnr. som sist, men nå havnet jeg i Sverige. Der hadde ingen hørt om bestillingen, men de lovet å sende delen, om jeg kunne oppgi støvsugerens innerste nummeriske hemmeligheter. Jeg forsøkte igjen og forklare hvilken del det gjalt, men jeg kunne visst støvsugersk bedre enn jeg ante, for det var ikke noe problem.
Så begynte ting å skje: Noen dager senere fikk hentet jeg en pakke på posten. Jeg hadde riktignok ikke bestillt en støvsugerslange, men den var riktig fin. Jeg fotograferer den ødlagte delen, sender en mail til dem hvor jeg forklarer saken, og mottar allerede neste dag et deksel til støvsugeren i posten. Uka etter ankommer et støvsugerrør og en forsats (eller hva det nå heter) til gulv. Noen dager senere har de truffet blink og sendt meg samme del som jeg faktisk trengte. Jeg tror jeg mottok en ny plastdel til støvsugerens utblåsningsrist før jeg fikk ringt (denne gangen en norsk avdeling igjen) og bedt om å få avsluttet mitt medlemskap i samleklubben for støvsugerdeler. Ikke ville de ha noe i retur heller, så jeg kunne nyte min delvis fornyede støvsuger i flere måneder, helt til lokket til støvsugerposen bestemte seg for å skilles fra de andre bestanddelene. Da følte jeg at jeg hadde blitt beriket nok av delelageret deres, og innstallerte sentralstøvsuger...

Jeg er ikke sikker på om Siemens RobinHoodlinje bare gjelder meg. Men mitt håp er at ved at jeg står fram med denne historien, vil kanskje andre som har nytt godt av Siemens villigheten til å øse ut fra et velfylt delelager, stå fram, og dermed være med å vise en annen side av Siemens enn det lite flatterende bildet som nå danner seg.

Uansett, til det Norske forsvar og NAV og alle dere andre: Takk for å ha sponset min "nesten ny" opplevelse med støvsugeren. Det var gjevt så lenge den varte! Og: Vær så snill ikke skyv Siemens ut i kulda nå, jeg har en dyr Siemens espressomaskin som jeg frykter begynner å streike snart...

Web 2.0 og brukermakt

Facebook er et kapittel for seg når det gjelder tvilsomme brukeravtaler. En av punktene i avtalevilkårene er at avtalen kan endres i ettertid. Horribelt i seg selv. For 14 dager siden endret de avtalen, slik at de forbeholdt seg retten til alt materiale du har lagt ut (bilder inkludert) også etter at du har meldt deg ut, og slettet din profil.   http://www.dinside.no/804825/store-protester-mot-facebook 

 I går ble det imidlertid opprettet en protestgruppe på facebook, People Against the new Terms of Service (TOS), og når den tidligere i dag hadde nådd noen og sekstitusen medlemmer ga folka i facebook opp, og trakk de nye avtalevilkårene. Selv om det kort tid etter ble annonsert i gruppa at saken er vunnet, runder medlemstallet nå straks 100 000...  Det sier noe om vilken kraft sosiale nettsamfunn har, også ovenfor eier av plattformen man tillhører. 

Det er selvsagt betenkelig at selskapet bak verdens hurtigst voksende nettsamfunn ikke er utstyrt med sosiale antenner, men det er et håp om at det er i ferd med å gå opp for dem at de ikke eier sine brukere. 

Selv om facebook i 2007 ble verdsatt til 15 milliarder dollar, er det uten brukere kun et tomt skall, og ved hjelp av facebooks egen funksjonalitet har de ingen garanti for at en større mengde brukere går lei, og koordinerer en felles migrasjon til et konkurrerende nettsamfunn, med en mer etisk brukeravtale, eller med ny og mer spennende funksjonalitet.

Web 2.o er egentlig ganske gøy....